Teppeprosjektet er fullført

Varm ankomst til et nattsvart Nairobi 15.oktober. Et lite reisefølge på 7 personer, med enorme mengder bagasje.

En oppsummering ved årets slutt…
Kjersti Kjelvik, 11år, med mor Magnhild Sem, og Christian Brustad Fossum, 12år, med far Paul Jakob Fossum, var trukket ut til å være med å dele ut teppene i Pumwani slummen i Nairobi. Annie Eikenes, lappedame og idémaker bak prosjektet ”barn gleder barn”, fotograf Anette Blom, og undertegnede, mente vi hadde en plan. Vi skulle snart erfare, at en plan er god å ha, om en med letthet skal få til gode improvisasjoner. Astrid og Bjørn Hareide møtte oss på flyplassen, åpnet dørene til hjemmet sitt med raus gjestfrihet, og sørget for god logistikk for hele vårt opphold.

Lørdag 16. november opprant med strålende sol og fuglesang. Vi måtte tidlig opp, dette var dagen for teppeutdelingen. Astrid hadde, sammen med representanter fra St. Johns Community Center, planlagt en sermoni, og på forhånd trukket ut og invitert de som skulle motta teppene.

Sermonien ble forberedt i et forsamlingslokal på St. Johns skolen sitt område. Det ble pyntet med ballonger og hengt opp tepper på veggene. De kraftfulle fargene på teppene, stod i stil med de malte dekorasjonene i lokalet. Følelsen av at teppene var kommet hjem til eierne sine, kunne ikke vært tydeligere.

Folk begynte å strømme til lokalet. Små grupper med elever øvde på sang, dans og akrobatikk, ute i skolegården. Mange barn skulle i aktivitet denne formiddagen. Sermonien skulle begynne kl 11.00, i Afrika vil det si ca kl 11.30… folk hadde en eventyrlig evne til å sitte stille å vente, vente, vente - til alt ordnet seg…

Gutta med lydanlegget fikk klarsignal og dermed var showet i gang. Allsang med klapping og dans, gutte- og jentegrupper som sang og danset, en gruppe gutter med akrobatikk til taktfaste trommevirvler.

Kjersti og Christian holdt en liten tale på engelsk, og Astrid fortsatte med litt orientering sammen med Sally (fra St.Johns) som oversatte til kiswahili. Den Norske ambasadøren Per Ludvig Magnus, holdt en flott tale om likheter og forskjeller mellom Norge og Kenya, som tydelig moret tilhørerne. Ambassadøren fikk et prinsessebilde av ”dronningstoffer”som takk for jobben, av Annie… og så … ennå mer allsang.

Lokalet var fylt til randen av unger, ungdommer, mødre og bestemødre. Forventningene var store, de frammøtte hadde fått et ”gavekort” på forhånd. De færreste visste hvilken gave de skulle få. Gavekortene var delt ut til familier der barn må ta vare på hverandre, mødre som står alene om forsørgeransvaret for både egne og andres barn, og bestemødre som har ansvar for små barn. Øyeblikket kom, vi tok oppstilling for å dele ut teppene, de heldige med gavekort stilte seg i køen. Gavekort og tepper skiftet eiere. Hender ble trykket, klemmer delt, mange store smil og øyne som strålte hos både givere og mottagere. En kort og heftig seanse, trengsel, latter og prat… Det hele endte med en heftig sallutt i det alle ballongene ble sprengt på få sekunder, slik det passer seg i et skikkelig barneselskap!

135 tepper fikk glade eiere, som undrer seg over hvilket land Norge er… og hva vi gjør… Alle de fargerike lappene med alle de snodige motivene.

Vi trakk pusten, snuste inn litt av alt det ukjente og spiste litt nistemat. Alt var annerledes på denne skolen i forhold til hjemme. Nysgjerrige blikk betraktet oss hele tiden og lurte på hvem de hadde fått på besøk, og hvorfor ville de komme til oss med tepper?

Etter litt mat og drikke var vi klare for første besøk i Pumwani slummen. Vi ble beglodd, småunger ville holde oss i hendene, stryke oss på huden og kjenne på håret vårt. De var tillitfulle, smilte og lo og stimlet sammen. Kjersti og Christian spilte forballkamp med barn i slummen. Unge gutter opptrådte med dans i klubbhuset. Vi nøt opplevelsen og bokstavelig talt bøyde oss i støvet, for rytmene de evner å omsette i bevegelse.

Hjemmebesøk var siste post på programmet denne overekkelsesdagen. Vi ble delt inn i tre grupper og ledet av Josef på 33år, besøkte Anette, Annie og jeg, et hjem som hadde fått teppe. I bølgeblikkhuset på et rom, bodde Steven som gikk i 7.klasse, bestemoren, og en av Steven sine onkler. Bestemoren serverte ris og bønnestuing med grønnsaker. Hun hadde ryddet og pyntet med blonder i hjemmet sitt til vi skulle komme. Steven var en aktiv gutt som spilte fotball, og han var glad i å danse. Av fagene på skolen var matematikk favoritten, men han var svært god i engelsk og oversatte til kiswahili slik at vi kunne kommunisere med bestemoren.

Men …hva snakker en om? De syntes vi hadde reist svært langt, og vi spurte om de tingene vi torde å spørre om. Det kom innom noen slektninger og Steven viste stolt fram teppet sitt. Da ble samtalen livlig – fokus flytta seg fra hva vi het og hvor vi bodde, til alle mulige innfallsvinkler ut fra motivene på lappeteppet. Det var skikkelig gøy! Når isen var brutt, var besøket over…men det sitter fortsatt i hodet som et fargerikt minne…

I det vi balanserte oss ut av slummen med fokus på hvor vi satte føttene, lurte jeg på om det var vi eller de, som var på utstilling? Var vi kikkere inn i andres elendighet? Til vårt forsvar, vi har forsøkt å møte fattigdommen med åpent sinn og vi forsøker å glede noen. Vi hadde delt ut tepper og det ble mottakerne synlig glade for…
Alle barn i Norge som har sydd og applikert sine første sting på lapper, har blitt en erfaring rikere og lappene har kommer til nytte. De som har mottatt teppene, setter stor pris på det de har fått!

Mottoet etter dette teppeprosjektet må bli, ”ingen kan glede alle, men sammen kan vi glede mange”.
Tusen takk til alle dere som deltok i ”Barn gleder Barn” prosjektet til Ung Husflid!

Elin Gilde Garvin

Tekst: Elin G. Garvin
Foto: Anette Blom

© Norges Husflidslag | Org nr: 970 168 990 |
Nettsider utviklet av Tress Design

^